Det er få stjernebilder som det er mulig å se hele gjennom en kikkert. Den myteomspunne Corona Borealis er en av dem, eller den nordlige kronen som navnet dens er på norsk.
Og stjernebildet ser virkelig ut som en kongekrone, noe den har gjort i flere 1000 år. Det var den greske astronomen Ptolemaios som allerede på 100-tallet navnga stjernbildet, og la det til listen over de 48 kjente stjernebildene (i dag kjenner vi til 88 stjernebilder).
Bilde 1. Corona Borealis har syv hovedstjerner, som tegner formen av en kongekrone på stjernehimmelen. Det er derfor ikke så uvanlig at stjernebildet inngår i mytologier i flere kulturer, rundt om i verden
Corona Boleralis er lett å finne, den ligger mellom Vega (den sterkeste stjernen i stjernebildet Lyren/Lyra) og Arcturus (i stjernebildet Bjørnepasseren/Bootes). Under en stjerneklar natt i mai, nær midnatt, ser du mot sør-øst, hvor du raskt får øye på Vega og Arcturus (se stjernekart i Bilde 2).
Nesten midt mellom de to klare stjernene, vil du se den Nordlige kronen ligge opp ned, med åpningen mot Zenit.
Avstanden mellom de ytterste stjernene i stjernebilder er litt mer enn 7 grader, som betyr at det er mulig å se hele stjernebildet i synsfeltet til en prismekikkert som har relativt stort synsfelt. Prismekikkerter med betegnelsen 7x50 har det (f.eks. Focus Handy 7x50), siden synsfeltet til disse er nøyaktig 7 grader stort.
Stjernebildet består av mye tomrom, og flere stjerner som ligger utenfor selve kronen. Men det er få galakser eller andre deep-sky objekter å se. De klareste galaksene i Corona Borealis har en magnitude på 14, som du må ha et stort teleskop for å se.
På den annen side, inneholder Corona Borealis en del bemerkelsesverdige variable stjerner. De to mest spennende av disse er to:
T Coronae Borealis er en gjentakende nova, som svinger mellom 10,6 og 9,9 i lysstyrke/magnitude, i løpet av noen få måneder (som også betyr at den er synlig med en vanlig prismekikkert). I nyere tid (1866 og 1946) har stjernen hatt to utbrudd, som følge av at gass har blitt overført fra en rød kjempestjerne til en hvit dvergstjerne. Disse to stjernene utgjør sammen et stjernepar, mens vi bare ser disse to som én. Når gassen som samles på den hvite dvergstjernen blir stor nok, starter en fusjonsreaksjon som lyser kraftig opp himmelen. Under 1866-utbruddet, ble stjernen så lyssterk at den en kort stund var av magnitude 2,0, og dermed en av de kraftigste stjernene på stjernehimmelen.
R Coronae Borealis er en annen sjelden type variabel stjerne. Vanligvis veksler den i magnitude mellom 6 og 7, som gjør den enkelt å følge med på gjennom en prismekikkert eller et lite teleskop. Med ujevne mellomrom faller stjernens lysstyrke plutselig til magnitude 10 eller 14, før den returnerer til sin vanlige lysstyrke. Denne uvanlige adferden ble oppdaget på 1800-tallet og har blitt fulgt tett siden, av forskere og amatørastronomer. Forskerne har fortsatt ikke funnet ut hva som er grunnen til at den har denne underlige oppførselen.
Stjernekartene er laget med Stellarium.
Bilde 2. Den Nordlige Kronen (Corona Borealis) er et lite stjernebilde, mellom Herkules og Bjørnepasseren, som er fin å se i sør-øst rundt midnatt. Kilde: Stellarium.